Alexanders Bananblogg

Just one of those days..

Alle dager er forskjellige, det vet jo alle. Men noen dager er ute etter å ta deg. Hardt.. (gjerne bakfra). Kalles på godt norsk “dårlige dager” (eller hvorforakkuratmeg-dagen.com)
I dag har jeg hatt en sånn dag.

Det hele begynnte i dag morges da jeg syklet til skolen. Litt for vide bukser har en lei tendens til å bli sittende fast i sykkelkjedet, og det skjedde da med meg. Faktisk så brutalt at buksen revnet i skrittet der som ryggen skifter navn.. Jippi, tenkte jeg, mens jeg kom inn på skolen i revnet bukse, men jeg blottet bokseren til alle som var interessert.

Var dagen ferdig med å plage meg? Neida.. I tillegg til at jeg klarte å rive ned radioen til en i paralellklassen på en særdeles pinlig måte, ble sykkelen min stjelt..
Stjelt ja! En eller annen knotball fikk den glupe ideen at han/hun skulle klippe av låsen og sykle vekke med MIN sykkel! Hadde jeg hatt vedkommende her nå skulle jeg sparket vedkommende i skrittet.. MED løpefart! Han/hun skulle hatt i ræven med øks og gått til sengs uten kveldsmat!
Det verste var at ved siden av min sykkel stod det en sykkel, ulåst vel og merke, som tyvjævelen tydeligvis ikke syns var fin nok..

Argh! Til tross for dette er jeg i overraskende godt humør.. Hvis jeg skal tenke positivt på det, kan jeg komme med følgende poenger:

– Nå har jeg høstferie, og skal ikke bruke sykkelen på en uke uansett.
– Tenk hvis det var min skjebne at jeg skulle falle og knekke lårhalsen imorgen på sykkel? Da sparte tyven meg for flere måneders smerte..
– Tenk om tyven får som fortjent og sykkelen bare detter fra hverandre mens han/hun sykler. I nedoverbakke? På en grusvei? Med 15 dopede, kåte narkiser i hælene? Samtidig som en dampveivals ødelegger håndbrekket og valser over vedkommende? Hvem vet?

Tyven tyven skal du hete, for du stjal min røde sykkel.
Tyven tyven skal du hete, du sykler på mitt sete.
Tyven tyven skal du hete, jeg håper du blir most til hvete!

Nakne damer, o’hoi!

Hmm.. Hva er dette hører jeg dere lure? Det er faktisk, tro det eller ei, en naken dame..

KIB går som det suser for tiden og jeg gleder meg faktisk til å gå på skolen omtrent hver dag.
I denne perioden har vi hatt akt 8 dager på rad, og jeg er mildt sagt dritt lei av å male naken kropp! Dette er jo forøvrig en selvmotsigelse i seg selv, men når du har akt får du et veldig passivt og profesjonelt forhold til at det står en flett naken dame på 26 med store lunger midt i rommet og poserer..
Har gått på KIB i tre uker nå, og har allerede hatt et par aha-opplevelser ang. teknikker og metoder. Blant annet har jeg blitt hektet på å male med papp :
Prinsippet er at du tar malingen på en palett og smører malingen utover, nett so smør!

Akrylmaling tørker såpass kjapt at det går ann å bygge i lag, og på den måten få frem de heftigste fargekombinasjonene og teksturene! R.Å.T.T.

Vel, nå overdriver jeg kanskje en smule, men jeg lærer faktisk noe nytt omtrent hver dag, med litt variasjon på hvor viktig det er.
Jippi!
For de av dere som ikke har snøring på verken tegning eller maling, kan dere bare ha det så godt, for jeg har det gøy! Ædabædda!

*kremt*

R.I.P

Krokodillejegeren Steve Irwin er død.. Jeg trodde dette bare var tull, men så viser det seg faktisk å være sant..
Denne mannen har gitt meg mye glede og jeg har storkost meg hver gang programmet hans har dukket opp på TV, med kommentarer som “dat’s a hooge crockodile”.

Hvil i fred, Steve Irwin.

Man lærer så lenge man lever..

Et gammelt og godt brukt ordtak, sannelig sannelig!

I dag har jeg lært følgende:
Hvis du er veldig sulten, og ikke har spist på 3-4 timer, ikke spis masse risengrynsgrøt til middag…
Hvorfor??
Halvveis ut i grøten svellet den opp i magen, og det føltes ut som jeg var gravid (Nesten iallefall..).

Absolutt den verste middagsopplevelsen jeg har hatt på lenge!

Sannelig sannelig!

Foto: google

Skal, skal ikke..

Akkurat de ordene går gjennom hodet mitt hver gang jeg setter en fot innenfor Platekompaniet..

Akkurat som skobutikker er hellige templer for jenter (skjære alle under en kam? Neida..), er Platekompaniet mitt Mekka. På samme måte som jenter får vann i munnen over høstens nye kolleksjon (ingen kamming her nei..), Begynner ørene mine å vibrere av vellyst, samtidig som jeg får en lodden følelse i mellomgulvet.
Ah, musikk! Selv om jeg ikke kan spille et eneste instrument (teller luftgitar?), så er musikk en av de store lidenskapene i livet mitt. Det fins så mye bra med musikk, og det er ikke mange former for kunst (ja, kunst) som kan vise til så stor variasjon.

Uten musikk hadde livet mitt vært tomt, og en av de beste følelsene jeg erfarer, er når en sang får frysningene til å danse nedover ryggraden og gåsehuden sprer seg gjennom håret på armene. I løpet av denne tekstens gang har denne følelsen sneket seg frem et par ganger, og jeg nyter det like mye hver gang

De som liker musikk kjenner sikkert til det jeg skriver om, og det er det som er så fantastisk med musikk! Alle har et forhold til det, måtte det være møkkamusikk som Ole Ivars eller band med navn som Cattle Decapitation..

Lenge leve musikken!

foto: google

Analogt og digitalt

I denne stadig mer digitaliserte hverdag er det lett å glemme de “gode gamle”, som så mange avden eldre generasjonen snakker så varmt om.
Spesielt innenfor foto er jo digitaliseringen kommet for å bli, og antallet megapixler kameraet har er blitt det store salgsargumentet for kameraer. Dette synes jeg er en negativ trend i og med at megapixler i bunn og grunn ikke har noe å si for billedkvaliteten, mest for hvor skarpt bildet blir ved utskrifter i visse størrelser.

I disse digitale dager er det flott å se mennesker som holder fast ved den gamle kunsten, og kan stolt gå under begrepet “Old School”.
Inne på foto.no er det mange som fortsatt sverger til analogt, og en av de som behersker dette best (i følge meg iallefall) er dansken Emil Schildt.
Han lager fantastiske bilder som suger deg inn i en egen verden, bortgjemt mellom megapixler og minnebrikker, og gir en liten smak av hvordan det var å jobbe med foto på “gamlemåten”.

Oppfordrer alle som er interessert i fotografi til å se på nettsiden hans og ta del i den analoge virkelighet.

Fri und frank

Idag, mandag 21. Aug, i herrens år 2006, markeres starten på et nytt liv (ikke sånn “å, så forferdelig alt har vært”) for meg.

I går (søndag) var siste dagen min på Olaviken som hjelpepleier. Jeg har jobbet det siden 24. mai, og tiden har gått sinnsykt fort. Husker godt at jeg var veldig nervøs de første dagene. Mest fordi jeg ikke visste helt hva jeg gikk til, men også fordi jeg var redd for at jeg ikke skulle klare å jobbe med mennesker på den måten.
Men det har ikke vært en eneste endt arbeidsdag da jeg har tenkt “dette takler jeg ikke”. Hver dag har jeg hatt en god følelse, og jeg har virkelig likt å jobbe med eldre og demens.

Håper med meg selv at jeg har lært noe på de tre månedene, både med meg selv og meg i forhold til andre mennesker. Men jeg vet iallefall at jeg vil havne på Olaviken når jeg er gammel og ikke lenger skjønner hva jeg skal bruke tannkosten til..
Det er enormt flinke mennesker som jobber der, og det er en god kontrast til resten av omsorgs-norge, sånn som vi hører om i aviser og tv.

Så.. Om 2 uker begynner jeg som elev på Kib, og gleder meg, mildt sagt, helt sinnsykt mye.
Nå venter masse kunst og temaer rundt det begrepet. Det blir mange nye impulser, og jeg kommer sikkert til å møte like mye flotte/syke mennesker som jeg gjorde på Solborg (om det er mulig da).
Neste gang dere ser meg står jeg på torgallmenningen kun iført skjortel, mens jeg maler og klatter på et enormt lerret, samtidig som jeg skriker og jamrer over noe på latin (men da må jeg lære meg latin). Eneste jeg syns er kjipt nå om dagen er at jeg må vente så lenge for å begynne på skolen. Så jeg skal bruke ukene på å stå utenfor skolen og bare glo på døren.. Kanskje jeg til og med skal slå opp telt?

Nå ser jeg virkelig frem til å være student, og bo i Bergen sentrum. I år er det mange venner som studerer i byen, og det hjelper på endel, hvis jeg skulle bli virkelig ensom.. *Snufs*

Jau.. Nå gjenstår to ukers venting.. De konkrete planene mine for ukene er å male et bilde, skaffe bein til en bordplate jeg kjøpte på Fretex for 75 kr, samt klippe mine lange, blonde lokker.

Foto: Internett

Lost Weekend

Etter mye mas klarte Raul endelig å overtale meg til å være med på Lost Weekend på Askøy..

Det har vist seg å være noe av det smarteste han har gjort mens vi har kjent hverandre!
Jeg har, mildt sagt, hatt det EKSTREMT gøy, og i skrivende stund tror jeg at alkoholens ulme grep om tilværelsen endelig har gitt seg.
Jeg fikk låne et telt av supersnille Geir, og satt det opp tidlig onsdags morgen. Med litt flaks, litt ingeniørisk dyktighet og fabelaktiv plasseringsevne klarte jeg å sette opp mitt første telt relativt smertefritt..
Teltet vårt er en historie for seg selv, som så mye annet på festivalen. Det var 2 meter langt, 1.5 meter bredt, og ca 50 cm høyt.. En gul og blå avlang skinnpølse! Men det fungerte i massevis, selv om jeg bare har sovet 7,5 timer totalt i teltet i løpet av helgen.

Teltet fikk til og med en egen sang laget om seg, av en festivaldeltaker med gitar og særdeles høy promille.. “dette er en sang om et telt, med to gutter.. det er et lite telt, osv osv”, samt lært en sang som går som følger : “Hei mister politibåt, hey hey! (gjenta mange ganger)”. Ren poesi!

Bortsett fra å drikke tre dager i strekk, møte mange kjente/ukjente folk, ble det jo selvfølgelig et par konserter på meg. Jeg så: The Cumshots, Animal Alpha, (selveste) Dj Jazzy Jeff, Dum Dum Boys, Magnet, Mira Craig, Ralph Myers, The Cardigans og Enslaved.
Ja, det piper i ørene fortsatt..

Gjennom helgen har jeg sett og hørt så mye rart og møtt så mange spesielle mennesker.
Folk har spydd, badet naken, drukket seg fra sans og samling, klint på stranden, vært ville på konsert, rullet i gresset, bygget stoltårn, tent stolbål, osv.. Minnene er for mange til at de kan utdypes med ord, det må bare oppleves!
Må bare nevnes at dette har vært min første festival, så om jeg virker overivrig så er det fordi jeg er en festivalgrønnskolling overeksponert av intrykk..

Siste natten sov jeg ikke i det hele tatt, og livnærte meg mest på grillmat og alkohol (noe jeg engentlig gjorde hele helgen).
Senere, siste kvelden var vi en liten gjeng som fikk for oss at vi skulle bygge verdens høyeste stoltårn, og vi plukket sammen ødelagte (ikke alle da) stoler fra hele stranden. Det ble et massivt byggverk, på samme nivå som Eiffiel-tårnet og pyramidene. Det hele ble avsluttet i et inferno uten like, når noen smarte forbipasserende bestemte seg for å helle på tennvæske og antenne hele dritten. Det brant så mye at halve campen var dekket i en svart søyle av røyk.. Moro på festival og absolutt minneverdig!

Jeg er absolutt bitt av basillen og jeg satser på at det ikke blir siste gang jeg er på festival..
Nå må jeg bare få tatt igjen masse tapt søvn og la leveren roe seg noen uker/dager

Foto: www.lost-weekend.net

Fuglen har forlatt redet

I skrivende stund sitter jeg i min nye hybel og nyter tilværelsen som fri fugl.
Nå har jeg ingen bilder fra rommet mitt, men det kommer nok etterhvert. Overgangen med å flytte hjemmefra har gått lettere enn jeg regnet med. Tror det har noe med at jeg har bodd to år på Solborg .
Uansett så tror jeg at jeg kommer til å stortrives nå som skolen begynner, og jeg kan få grep om livet her i elskverdige Bergen by. Bergen er tross alt det flotteste landet i Norge..
Jeg elsker byen min, det skal jeg ikke legge skjul på, selv etter to år i selveste Stavanger..

Nå venter nuddelmiddager, storinnkjøp på Fretex og tigging hjemme etter mer penger sånn at jeg kan leve et noenlunde anstendig liv

foto: internett

Hår..

Nå skal jeg skrive en meningsløs post om hår..

Hår, denne utveksten som så snikende, snikende som en banan, dukker opp over hele kroppen vår når vi går inn i puberteten..
Hår, denne krøllete/myke/glatte/rufsete/stritte utveksten som stadig overrasker med sitt mangfold og til tider irriterende tilstedeværelse..
Hår, denne uendelige krattskog som barberes, trimmes og friseres til det uendelige, i en myriade av former og kreasjoner..

Tenk om vi hadde hatt hår som apene? Det hadde ikke vært spesielt kult (bortsett fra at vi hadde lignet mer på aper da..). Tenk så mye penger vi måtte ha brukt på brasiliansk voks da? En hel formue skal jeg si deg.. Jajamensann!




Hår kan være facinerende i bøttesvis, spesielt facinerende er det når små pjokker bestemmer seg for å spare på den aller første hårveksten de får i regionene rundt nese, munn og hake.. Det samler seg da i alle former og farger og lengder og vokser villere enn den villeste mohikaner.. Jeg har selv prøvd å spare til skjegg på haken ved to anledninger, og har måtte innrømme bitende nederlag begge gangene..

Men hår kan også være mykt og fagert, spesielt det som vokser på hodet. Jeg skal ikke ha kort hår på kjempelenge nå, for det er så deilig når det blafrer så fagert i vinden, og jeg kan kjenne vindpustets myke kjærtegn gå gjennom mine ikke-eksisterende viker! Signe hår på hodet! (bortsett fra når det forsvinner)

Til sist vil jeg avslutte med et velplassert sitat: En gutt er på norway-cup og spiller mot et asiatisk lag (fra India e.l). Der borte er det jo en kjent sak at hårveksten i fjeset er særdeles fremtredende, og guttene på motstanderlaget var ikke noe unntak. Vel ute i kampen spør gutten sin far: “Pappa?” “Kan ikke du spille med oss?” Faren ser på sønnen og sier: “Det kan jeg vel ikke? Jeg er altfor stor..” Gutten svarer da: “Men pappa.. Guttene på det andre laget har jo bart, sånn som deg?”

Hihi! Hysterisk morsomt og treffsikkert som Robin Hood på tur i 100-metersskogen..

Bilder: Google og egne